Mestringsstiler i schematerapi: hvorfor du gir etter, unngår eller overkompenserer

Om schemaer har du sannsynligvis lest allerede: de tidlige oppfatningene om deg selv og andre, lagt ned tidlig og aldri skikkelig oppdatert. Det det skrives mye mindre om, er mestringsstilene i schematerapi, og det er oftest den delen som forklarer livet du faktisk lever. Et schema er hva du tror. En mestringsstil er hva du gjør når den oppfatningen blir berørt.

Det har betydning, for to personer kan bære helt samme schema og utenfra virke som motsetninger. En person med forlatthetsschema sender tre meldinger på en time og spør om alt er greit. En annen avslutter ved første tegn på avstand og forteller alle at hun trives best alene. Samme sår, ulik strategi. Har du noen gang lurt på hvorfor et mønster du kjenner klart igjen i deg selv tar en form ingen beskriver, er mestringsstilen oftest den manglende brikken.

Hva er mestringsstiler?

Schematerapi, utviklet av Jeffrey Young ut fra kognitiv terapi, beskriver atten tidlige maladaptive schemaer og tre brede måter å håndtere dem: å gi etter, unngåelse og overkompensering. De svarer omtrent til reaksjonene alle dyr har på fare: å føye seg, komme seg unna, eller slå tilbake.

Ingen av dem kom tilfeldig. Et barn som straffes for å ha behov, lærer lynraskt at det å være stille virker. Et barn som blir oversett, lærer at oppmerksomhet kommer av å være høy, morsom eller best. I rommet der du lærte det, var alt kloke løsninger. Problemet er at de fortsatte å gå etter at du forlot rommet, i situasjoner der de koster mer enn de beskytter.

Én ting mer er verdt å vite: du er ikke én stil. De fleste gir etter på ett område av livet og overkompenserer på et annet, og bytter når presset stiger. Du kan være uendelig føyelig hjemme og urokkelig på jobb. Det er normalt, ikke en selvmotsigelse.

Tegn på hver stil

Slik viser de tre seg i hverdagen.

• Å gi etter, kort: Du lever som om schemaet rett og slett er sant, og velger situasjoner som bekrefter det igjen og igjen. Tror du at du ikke er verdt kjærlighet, blir du hos noen som behandler deg som et alternativ, og kaller det realisme.
• Å gi etter, tegnet: Forholdene og jobbene dine har alltid samme form. Nye mennesker, samme slutt. Du kjenner oppgitthet mer enn sinne.
• Unngåelse, kort: Du innretter livet slik at schemaet aldri utløses. Hopper over den samtalen, går ut av gruppa, sier nei til opprykket, holder alt lett.
• Unngåelse, tegnet: Bedøvelse. Skrolling, alkohol, overarbeid, søvn, å holde seg svært travel. Du merker kanskje at du ikke får sagt hva du føler, bare at det er tåkete eller flatt.
• Unngåelse, den stille varianten: Følelsesmessig snarere enn i handling. Du kommer til middagen, men er ikke egentlig i rommet, og etterpå husker du nesten ingenting.
• Overkompensering, kort: Du oppfører deg som schemaets motsetning, og hardt. Er oppfatningen at du er defekt, blir du den dyktigste i hvert rom og lar ingen se et utkast.
• Overkompensering, tegnet: Det ser ut som styrke og virker som en rustning. Perfeksjonisme, kontroll, statusjag, aldri å trenge hjelp, iblant skarphet eller forakt når noen kommer nær.
• Overkompensering, prisen: Det virker, helt til det ikke gjør det. Sammenbruddet, når det kommer, er ofte plutselig og helt ute av proporsjon med utløseren.

Merk at bare én av de tre ser ut som et problem utenfra. Unngåelse leses ofte som et lett sinn. Overkompensering leses som pågangsmot og suksess. Begge får ros, og nettopp derfor er de vanskelige å se hos seg selv.

Hvorfor det betyr noe

Mestringsstiler er grunnen til at innsikt alene endrer lite. Du kan vite presis hvor en oppfatning kom fra, navngi forelderen som lærte deg den, og likevel gjøre det samme på tirsdag. Oppfatningen bor i minnet; mestringsstilen bor i reflekser.

De holder også schemaet levende. Dette er sløyfen som er verdt å forstå. Å gi etter samler ferske bevis for at oppfatningen stemmer. Unngåelse sørger for at motbevis aldri kommer, fordi du aldri blir i rommet lenge nok til å finne ut at du tok feil. Overkompensering skyver folk unna eller tømmer deg, og så leses ensomheten eller utbrentheten som bevis for den opprinnelige oppfatningen. Hver stil beskytter på sitt vis schemaet mot å bli oppdatert.

I relasjoner er virkningene konkrete. En unngåer og en som gir etter kan være sammen i årevis i en stabil ordning ingen av dem liker. To overkompenserende kan krangle om fakta i et tiår og ikke én gang nevne at de føler seg små. På jobb gir ubøyelige standarder pluss overkompensering en person som leverer nydelig, ikke får delegert, og er stille rasende mesteparten av tiden.

Poenget er ikke å bli kvitt mestringsstilene. De er gammel beskyttelse og har fortjent plassen sin. Målet i schematerapi er å utvide valgene: å kunne merke at refleksen går av og velge noe annet i det øyeblikket. Det er et mye beskjednere og mer oppnåelig mål enn å bli et annet menneske.

Å se på egne mønstre

Et godt startpunkt er et nylig øyeblikk der reaksjonen føltes større enn hendelsen. Noe lite skjedde, et sent svar eller en kommentar i forbifarten, og noe stort kom. Still tre spørsmål om det øyeblikket. Hva trodde jeg om meg selv nettopp da? Hva gjorde jeg etterpå? Og førte handlingen meg nærmere personen, bort fra dem, eller over dem?

Nærmere og mindre er oftest å gi etter. Bort er unngåelse. Over er overkompensering. Et grovt verktøy, men ofte nok til å se sin egen form.

En strukturert kartlegging går raskere enn hukommelsen, fordi den spør om mønstre du ikke ville tenkt på å sjekke. Den gratis schematesten går gjennom de atten schemaene og hvordan du pleier å svare på hvert av dem. Ser du mye unngåelse i resultatet, er det verdt å se på hvordan det virker sammen med bekymring, for de to forsterker hverandre tett: se mønstre for angst og unngåelse.

Et ærlig forbehold. Ingenting her er en diagnose, og ingen spørreskjema kan gi en. Dette er materiale for selvrefleksjon, en måte å finne bedre ord for det du halvveis vet. Kjennes det som kommer opp tungt, eller er vanskelig å bære alene, er det en god grunn til å ta det til en terapeut, ikke en grunn til å trykke det ned.